Her er et innlegg jeg begynte på i natt og som gjøres ferdig nå i morgentmene, etter et noe merkelig siste døgn. Jeg dro dere inn i det, så her kommer fortsettelsen:
Jeg sitter med en litt sånn merkelig følelse.
Jeg sitter alene, men jeg har hatt selskap tidligere i kveld. Jeg får også selskap senere i natt.
Jeg skulle egentlig ut med Mr_Nova i kveld, men før jeg kom så langt tikket det inn en melding som gjorde at planene brått ble forandret.
Etter den ytterst gode servicen fra en viss håndtverker tidlig i dag, bestemte jeg meg for å skryte av han til firmaet han jobber for. For man skal skryte av folk også, ikke bare klage når man er misfornøyd, sier mamma´n min. Så da gjorde jeg nettopp det, og dro den faktisk så langt at jeg sa han hadde gjort dagen min bra med sin utrolige serviceinnstilling og gode humør.
I kveld tikket det altså inn en sms. Fra håndtverkeren, som sa at jeg hadde gjort dagen hans bedre også. Han fortalte at han skulle ha en rolig kveld p.g.a. bakvakt, og lurte på hva jeg skulle gjøre. Fordi Mr_Nova var her akkurat da, og kunne fortelle meg at han praktisk talt ropte “SKAL VI FINNE PÅ NOE SAMMEN”, sa jeg at jeg ikke hadde planer, og at vi kanskje kunne ta det rolig sammen. Det kunne vi.
Takk og lov for at Mr_Nova var innom sier jeg bare. Takk og lov for at Venninnen rev seg løs fra kjærsten sin en stakket stund, og takk og lov for at Mirakel tok seg tid til noen minutter på telefonen. Det forhindret både hyperventilering og full panikk, og brått sto han utenfor døren min.
Etter en tur på butikken fortsatte vi pratingen. Ikke fullt så lett som i morges, men det var vel heller ikke å forvente når man treffes for andre gang på 12 timer. Vi så en film, og vi fortsatte snakkingen. Om oss selv, om alt og ingenting, om hvor merkelig dette egentlig føltes.
For en halvtime siden ble han kalt ut på oppdrag. Vi ble enige om at han skulle komme tilbake etterpå, og han tok med seg nøkkelen min. Hva f*** er det jeg driver med?
Gir ut nøkkelen min til en vilt fremmed fyr!
Lar en vilt fremmed fyr komme innunder lagene mine!!
Også kom han tilbake, og posten ble aldri ferdig..
Da Håndtverkeren kom tilbake var jeg ganske sigen, og det føltes veldig godt å krølle seg sammen i armkroken hans. Om litt fant vi ut at vi skulle legge oss, og heldigvis var det ingen flere akutte ting den natten. Så vi har sovet sammen i natt. Tett inntil hverandre, og likevel litt fra hverandre. Vi er tross alt fremdeles fremmede for hverandre. Kosing og kyssing ble det selvfølgelig, så det var godt du gjorde som du gjorde Mr_Nova. Dette hadde blitt veldig vanskelig uten deg og dine handlinger
For en halvtime siden sto vi opp, og alt føltes i grunnen litt kleint. Jeg vet ikke hvorfor, men det føltes veldig greit at han var litt rask ut døren for å komme seg hjem.
Det siste han sa var:
“Men da snakkes vi da”
Men gjør vi egentlig det?
Den frasen der er velkjent for meg, som den frasen man slenger ut når man faktisk ikke har noen planer om å snakkes. Jeg bruker den selv, så dette vet jeg litt om
Mirakel spurte meg nettopp om jeg var glad i dag.
Det er jeg. Jeg er veldig glad for at jeg har klart å bryte flere mønster de siste 24 timene, og for at jeg har hatt noen utrolig fine siste 12 timer.
Ikke fullt så glad fordi hele situasjonene minner meg altfor mye om den siste gangen jeg var forelsket. Ikke så mange av dere vet hvordan det endte, men jeg tror Venninnen vel bekrefte at det ikke var særlig pent
Jeg er heller ikke særlig glad for å være inne i den perioden hvor man ikke helt vet hva den andre vil, føler og tenker. Jeg regelrett HATER den perioden!!
Kan vel ikke gjøre noe annet enn å avvente. Kanskje bør jeg ta kontakt å si noe om hva jeg tenker, men det var det å gjøre seg så ufattelig sårbar igjen da.
Det har jeg forsåvidt allerede gjort ved å treffe han, men siden dette er tiden for å bryte mønster måtte jeg jo bare. Vi får se hva helgen bringer.
Psykisk sliten frøken stempler seg ut for denne gang.
No comments:
Post a Comment